|
|
- Ute etter en gave? Angelina Engelsen Anki King Anne Biringvad Annette Hveem Narum Beate Juell Bjørg Thorhallsdottir Bjørnar Aaslund Bjørnulf Dyrud Borgny Svalastog Christine Istad Dag Thoresen Elena Engelsen Françoise Deberdt Gine Sommerfelt Guttorm Nordø Helle Kaarem Henning Klevmark Hilde Grønstad Sunde Horst Janssen Inge Jensen Ingela Adamson Inger Karthum Jakob Weidemann Jan Brænde Jan Egge Jannecke Lønne Christiansen Jens Johannessen Jørn Hagen Kjeld Stub Magne Austad Marcel Mouly Nini Anker Dessen Olaf Storø Per Morten Karlsen Sigmund Olsvik Siri Bjerke Tage Fredheim Theo Tobiasse Tone Hagen Trine Folmoe Ulla-Mari Brantenberg Willibald Storn Yngvill Lassem Åke Berg Ørnulf Opdahl |
Horst Janssen
Av Magister Haaken A. Christensen Galleri Haaken Natten til 31. august 1995 døde den tyske kunstneren Horst Janssen. Tyskland og verden mistet en av århundrets største og mest eiendommelige billedskapere. Horst Jansen var ikke maler i dette ords vanlige forstand. Det var tegning, akvarell og grafikk, spesielt radering, som var hans medier. Ved en arbeidskraft som i kunsthistorien knapt har sitt sidestykke, det måtte være Picasso, skapte han gjennom et snart halvt sekel tre til fire tusen grafiske arbeider og antagelig omkring fjorten femten tusen tegninger og akvareller. Horst Janssen ble født den 14. november 1929 i Hamburg. Hans vesentligste kunstneriske utdannelse finner sted i årene 1946-1951 på denne bys Kunsthøyskole under professor Mahlau`s ledelse. Hamburg blir den by hvor Horst Janssen skal komme til å leve størsteparten av sitt liv. Allerede som ung får han et
1964 ”Kunstpreist der Stadt Darmstadt”, etterfulgt i 1965 med ”Edwin-Scharff-Preis der Stadt Hamburg”. I 1968 mottar han første pris på Biennalen i Venedig og i 1975 ”Schiller-Preis der Stadt Mannheim” Horst Janssen har hatt separatutstillinger over store deler av verden; i Paris, London, New York, Wien, Tokyo, Oslo. En lang rekke av Tysklands mest kjente museer har vist hans arbeider og også flere utenlandske, blant annet Munch-Museet i Oslo. Vil man vite hvem Horst Janssen var, gir selvportrettene svaret. Neppe noen annen kunstner har som han uavladelig forsket i sitt eget fysiognomi, gjort dette til et universum for dyptpløyende oppdagelsesferder. Med en fanatisk ærlighet har han skildret seg selv i alle tilstander og situasjoner.
Intet er tabu, intet for grotesk: Erotiske scener som hensynsløst blottlegger kunstnerens viden om driftslivets uante irrganger, alkoholens oppløsende virkning på det menneskelige fysiognomi; men også med avslappende portretter: syngende, smilende, trist eller glad. Gripende skildrer han alderens herjinger og forfallet i dens spor. I Horst Janssens selvportretter ser vi oss selv forvitre. Landskapet er et annet hovedtema. Det er ikke det dyrkende, friserte landskap vi møter i Horst Janssens akvareller. Her har ingen forstmann stykket ut sine planer, ingen gartner arbeidet med saks og rive. Det er den uberørte, ikke minst den ruskete, ufremkommelige underskog vi møter. Grenverk og trestammer stopper og stenger overalt, filtrer seg inn i hverandre. Til tider inntar vekster og trær underlige, nesten menneskelignende figurer, armer som løfter seg, en torso som hevner seg, et ansikt i grenverkets jungel. Et befolket og besjelet landskap, naturen sett av en romantisk tolker, dypt forankret i en
I en lang rekke tegninger, pasteller og akvareller har Horst Janssen gjendiktet andre kunstneres verk. Selv kaller han disse arbeider ”kopier”. De er imidlertid uendelig meget mer. Horst Janssen hadde en enestående innforlivelsesevne overfor andre mesters uttrykk og særpreg forenet med et følsomt gehør for det essensielle og mest typiske i en hver kulturperiode. Hans ”kopier” har derfor den samme kunstneriske interesse som det øvrige verk, fylt som de er av Horst Janssens strek og bisarre innfall. Horst Janssen gjendikter ”turn round”, er kanskje vel så dekkende,
med forkjærlighet de kunstnere som har valgt arkitektoniske motiver, en Piranesi, en Meryon. Ofte benytter han italienske renessansemalere som utgangspunkt for sine gjendiktninger. ”Allegorie der Fruchtbarkeit” heter en blyanttegning fra 1971, hvor han har grepet tak i Botticellis ”Primavera”, og hvor denne, en av kunsthistoriens mest fortryllende kvinneskikkelser, leier den lille Horst Janssen ved hånden. Som kontrast til ”Primaveras” svaie ynde, skildrer han seg selv nærmest krøplingaktig deformert. Motivet er typisk Horst Janssen, aktør som han jo selv er i så mange av sine ”kopier”. Guardi er den maler Horst Janssen oftest har valgt som utgangspunkt for sine gjendiktninger. Denne kunstners middelalderbyer har han befolket og gjort innbyggerne til gjenstand for en skildring av nesten novellistisk karakter.
Flere av Horst Janssens tegninger og akvareller, ikke minst hans ”kopier” er forsynt med mer eller mindre lange tekster.Han er også en ordets mann, en ordkunstner, et utpreget litterært menneske. Men for Horst Janssen har ordet to funksjoner. De skal være redskap for tanker kunstneren gjør seg, tanker om kunst, hans egen kunst og erindringer fra barndommens rike. Men ordene, bokstavene har også en rent billedmessig funksjon i kraft av sin egenverdi. Kunstneren evner å la dem fungere i bildet som et helt og fullt integrerende element. Til tider kan billedflaten være nesten helt dekket av tekster,
Erotiske scener er et stadig tilbakekrevende tema hos kunstneren. De går under fellesbetegnelsen ”Vriederich”. Ordet er vel egentlig uoversettelig, men gir assosiasjoner til dype og skjulte lag i menneskenaturen. Disse bilder kan være fylt med de mest bestialske og djevelske torturinstrumenter. ”Requistenkammer” heter en akvarell fra 1978 som er typisk for nattmørke drifter i grenselandets uoppdagede verden. Hovedaktørene i disse bilder er blottende unge piker med hvem heslige, halvt dyrelignende oldinger bedriver de mest unevnelige ting. Redselsfulle, grusomme rovfugler bivåner ofte som interesserte tilskuere de obschøne scener. Men denne Freudianske verden evner Horst Janssen å heve opp i de mest subtile skjønnhetens sfærer gjennom strekens stringens og farvens raffinement. Motsetningsforholdet mellom innhold og utførelse øker spenningen i bildene. Ved siden av Picasso er det ingen kunstner i vår tid som i samme grad som Horst Janssen er blitt en myte allerede i levende live. Hans, i borgerlig forstand, en smule uortodokse livsførsel bidro til det. Men dette har jo i og for seg ingen krav på interesse uten sett i sammenheng med hans ruvende, gigantiske livsverk. Når det gjelder omtale er det heller ingen annen kunstner, Picasso fremdeles unntatt, som i samme grad er blitt viet oppmerksomhet som han. Ved hver serie nye akvareller, ved hver ny grafikksuite, forlagene har stått i kø for å publisere kunstnerens siste arbeider. Det ligger i sakens natur at dette vil opphøre. Men skrivingene om Horst Janssen vil ikke ta slutt. Forskningen rundt hans verk vil stadig være like aktuell. Kunsthistorikere, litteraturhistorikere, psykologer vil her alltid finne et materiale av enestående kvalitet og omfang. Horst Janssens verk er dypt personlige, men samtidig av helt universell karakter og det er vel ikke minst i denne dualisme spenningen i hans kunst ligger. |
